Et paradoks er det at den enorme vekten de svenske pinsevennene la på prinsippet om den enkelte menighets selvstendighet og motviljen mot å skape en organisasjon, nettopp åpnet for de sterke personligheters styre. Der det ikke finnes anerkjente veier for demokratiske løsninger av konflikter og stridsspørsmål, blir det de uformelle veiene som man må søke seg fram på. Da blir bekjentskaper, alliansebygging, intriger og personlig maktkamp desto viktigere. Da blir isolering og utstøting av meningsmotstandere en måte å vinne fram på. Dette dokumenterer Halldorfs bok til fulle.

Fra en norsk avis:

Der er sikkert ikke mange her, der er eksperter på den svenske pinsevækkelse - men har forfatteren ret i sin mere generelle betragtning?